I hele klubbens eksistens har kjerka stått der og mange i HBK har hatt sterke bånd til den gamle kjerka, i glede og sorg. Det er ikke lenge siden mange av oss var samlet der for å ta farvel med en av klubbens egne.
Nå står Hønefoss kirke i vinterkulda med himmelen sjøl som tak.

En tilsvarende hendelse på Vålerenga for 30 år siden skapte denne sangen som beskriver de samme følelsene mange i Hønefoss har i dag.

Vålerenga Kjerke
Tekst:Trond Ingebretsen

Da høsten var som klarest, en september ettermiddag
strømmet skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen, til kvinne og til mann
om kjerka oppe i parken sto i brann.

Det var mange som tok veien, som følte de måtte dra
opp til småhus og stille gater mellom Galgberg og Etterstad.
Flammene danset i kvelden, lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke fikk himmel'n sjøl til tak.

Så mange minner - og tanker lever i en menneskekropp
flytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate, til hus og til en gård
der vi brukte våre aller beste år.

Og mange som sto der i parken var døpt i kjerka en gang
og hadde spasert over gulvet mens bryllupsklokka klang.
Flammene danset i kvelden, lyste mot åsen bak.
Da Vålerenga kjærke fikk himmel'n sjøl til tak.

I parken sto det menn som hadde spelt fotball siden dem var små,
Og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge menn og kvinner som hadde flytta inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.

Og orgelet spilte aleine, jeg sverger på at det er sant,
og kjerkeklokka ringte da taket tilslutt forsvant.
Naken, grå og øde som en skygge mot åsen bak,
sto Vålerenga kjerke med himmel'n sjøl som tak.